Edvard Grieg
Edvard Hagerup Grieg var en norsk komponist og pianist som levde i perioden 1843 til 1907. Grieg er allment ansett som en av de ledende romantiske komponistene og hans musikk er en del av det klassiske repertoaret over hele verden. Hans bruk og utvikling av norsk folkemusikk i egne komposisjoner satte norsk musikk i søkelyset verden over, i tillegg til at det bidro til å utvikle en nasjonal identitet, lik den Jean Sibelius og Antonín Dvořák gjorde i henholdsvis Finland og Bohemian. Edvard Grieg er den mest berømte personen fra Bergen gjennom tidene og bybildet preges i dag av statuer som skildrer komponisten. En rekke kulturelle enheter i byen er også oppkalt etter ham, som byens største konserthus Grieghallen, Bergen musikkskole Griegakademiet og det verdenskjente koret Edvard Grieg Kor. Hans bolig Troldhaugen er i dag kjent som Edvard Grieg museet.
De tidlige årene
Edvard Hagerup Grieg ble født i Bergen til Alexander Grieg, en handelsmann og visekonsul i Bergen og hans hustru Gesine Judithe Hagerup, en musikklærer og datter av Edvard Hagerup. Familienavnet, opprinnelig stavet Greig, har skotsk opprinnelse. Etter slaget ved Culloden i 1746 reiste Griegs bestefar Alexander Greig fra Skottland og bosatte seg i Norge rundt 1770 hvor han etablerte handelsstand. Edvard Griegs oppvekst var preget av musikk og hans mor var hans første pianolærer og lærte ham å spille i en alder av seks år. Grieg studerte på flere skoler, inkludert Tanks Upper Secondary School.
Sommeren 1858 møtte Grieg den fremtredende norske fiolinisten Ole Bull, som var en venn av familien. Bull anerkjente den 15 år gamle guttenes talent og overtalte foreldrene hans til å sende ham til Leipzig Conservatory og piano-avdelingen som ble styrt av Ignaz Moscheles.
Foreldrene gjorde som Bull anbefalte og vel framme i Leipzig konsentrerte Grieg seg om pianoet. Grieg satte pris på de mange konsertene og mulighetene han fikk i Leipzig, men han mislikte disiplinen på skolen og studiet. Våren 1860 overlevde han to livstruende runder med lungesykdommer, men sykdom ville prege store deler av hans liv, med en ødelagt lunge og betydelig deformitet av hans ryggrad. Grieg led av mange luftveisinfeksjoner og til slutt utviklet han kombinert lunge- og hjertesvikt. Grieg besøkte utallige spa og sanatorier både i inn- og utland gjennom livet og flere av hans leger ble nære personlige venner.
Karriere
I 1861 gjorde Grieg sin debut som konsertpianist i Karlshamn, Sverige. Året etter avsluttet han studiene i Leipzig og holdt sin første konsert i Bergen, hvor han inkluderte Beethovens patetiske sonata. I 1863 dro Grieg til København og ble bosatt der i tre år. Her møtte han de danske komponistene J. P. E. Hartmann og Niels Gade. Han møtte også den norske komponisten Rikard Nordraak, som ble en god venn og inspirasjonskilde. Nordraak døde i 1866 og Grieg komponerte en egen begravelsesmars i vennens ære. I 1868 skrev Franz Liszt, som ennå ikke hadde møtt Grieg, et vitnesbyrd for ham til Utdanningsdepartementet, noe som førte til at Grieg mottok et reisebidrag og de to mennene møttes i Roma i 1870. På Griegs første besøk gikk de over Griegs fiolin-sonata nr. 1, som ga Liszt stor glede. På sitt andre besøk i april brakte Grieg skriptet til sin klaverkonsert, som Liszt fortsatte å utvikle til orkester. Grieg ble tildelt to æresdoktorater i løpet av livet, først ved Universitetet i Cambridge i 1894 og den andre fra Oxfords universitetet i 1906.
De siste årene
Den norske regjeringen belønnet Grieg med en statlig pensjon da han nådde pensjonsalderen. Selv om han ikke holdt konserter lengre, fortsatte han å komponere og våren 1903 spilte han inn ni 78-rpm grammofonopptak av sin pianomusikk i Paris. Alle disse historiske platene har siden blitt gitt ut på både LP og CD. Edvard Grieg døde ved Bergen sykehus sensommeren i 1907, i en alder av 64 år, grunnet hjertesvikt. Hans siste ord var “Vel, om det må være så.”
Begravelsen så mellom 30- og 40.000 mennesker innta gatene i hjembyen. Etter hans eget ønske, ble hans egen komposisjon “Begravelses mars til minne om Rikard Nordraak” spilt under bisettelsen.